Det siste året har jeg innsett noe som har endret både jobbhverdagen min og livet mitt hjemme:

Jeg har brukt altfor mye energi på å prøve å bli en bedre versjon av meg selv, i stedet for å være den jeg allerede er.

Som IT-sjef har det vært lett å tro at verdien min ligger i det jeg kan. At jeg må være teknisk oppdatert, ha neste sertifisering i sikte, forstå alle nye buzzord og helst ha en liten homelab i kjelleren “for å være relevant”. På privaten har jeg hatt like høye ambisjoner. Å bli mer mindful, mer trent, spise sunnere, være en enda bedre far og ektemann.

Intensjonen har vært god. Effekten har vært det motsatte.

Basert på mengdene med “selvhjelpsbøker” og “selvhjelpsvideoer” på markedet så er det nok flere som har det samme jaget som meg selv. Men hva skjer når de som skal hjelpe en, skaper nye forventninger til seg selv, skaper nye mål, skaper et nytt "jeg” med større feil og mangler?

Når utvikling blir jag

På papiret så det fint ut: kurs, planer, prosjekter. Men inni meg var det mye støy:

• jeg sammenlignet meg med andre ledere og fagfolk, og de finnes det jo mange av i alle varianter.

• jeg bar på en følelse av å hele tiden måtte bevise at jeg hørte hjemme i rollen, noe som skapte støy og gjorde at jeg faktisk bommet på målet med rollen.

• jeg la planer for alt jeg “skulle bli bedre på”, og satt igjen med dårlig samvittighet når jeg ikke nærmet meg målet.

Til slutt ble det tydelig. Det var ikke mangel på innsats som var problemet.
Det var selve premisset - jeg tok for gitt at jeg ikke var god nok som jeg er.

Et bevisst brudd

I løpet av høsten gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før.

Jeg stoppet opp og tok et ærlig oppgjør med alt som egentlig handlet om identitetsjag.

Jeg så blant annet på teknologi-prosjektene jeg startet for å “føle meg teknisk nok”. Jeg så på alle selvutviklingsplanene som bar mer preg av dårlig samvittighet enn glede og jeg så på forventningene jeg hadde til meg selv som far, ektemann og leder.

Og jeg tok et bevisst valg.

Jeg skal ikke bygge en ny versjon av Thomas. Jeg skal stå stødig i den Thomas jeg allerede er.

Det betyr konkret.

• Jeg har lagt ned behovet for å være “den mest tekniske i rommet”.

• Jeg har sluttet å starte sideprosjekter bare for å bevise noe for meg selv.

  • Jeg har ryddet vekk sertifiseringsbøkene. Linux skal få bli et lystbetont hobbyprosjekt og så får vi se hvor det ender opp.

  • Jeg har med tungt hjerte slått av Homelaben.

  • Selvhjelpsbøkene har jeg ikke kastet, men de får ikke plass der jeg ser de hver dag.

• Jeg har ryddet bort ting, fysisk og mentalt, som symboliserte “en dag skal jeg bli…”.

Hva står igjen når jaget stilner?

Når jeg strippet bort alle “prosjekt-meg”, sto jeg igjen med noe mye viktigere:

• Jeg er en leder som skaper trygghet, ikke en som skal imponere.

• Jeg er en far og ektemann som først og fremst trengs til å være til stede, ikke være perfekt.

• Jeg er et menneske som er mer enn summen av kurs, sertifiseringer og prestasjoner.

Jeg har landet i noen enkle setninger som jeg prøver å leve etter.

• Jeg defineres av hvem jeg er - ikke hva jeg presterer.

• Jeg velger ro over optimalisering.

• Jeg er ferdig med å “bli”, nå er jeg her for å være.

Det høres kanskje enkelt ut. For meg har det vært alt annet enn enkelt. Men effekten merkes. Jeg føler på mer ro i lederrollen. Jeg har mer ærlig dialog med kollegaer. Jeg har et økt nærvær hjemme og jeg har mindre behov for å bevise, men mer rom til å være.

Hvorfor deler jeg dette?

Jeg tror ikke jeg er alene.

Jeg tror det er mange som sitter i lederroller og fortsatt føler de må bevise at de hører hjemme der, som jager etter neste faglige nivå uten å stille spørsmålet: Hvorfor? Og som bærer på et stille prosjekt om å “bli en bedre versjon”, og glemmer seg selv underveis.

Hvis noe av dette treffer deg, har jeg ingen ferdig oppskrift. Jeg kan bare dele hva som har vært sant for meg. Det var først da jeg sluttet å jage identitet gjennom teknikk, prestasjon og selvutviklingsprosjekter, at jeg faktisk klarte å være en bedre leder, en bedre far og et roligere menneske.

Ikke fordi jeg gjorde mer. Men fordi jeg endelig lot meg selv være nok.

Tøft å dele og det er sikkert mange coacher og forfattere som mener jeg nå tar veldig lett på noe som mange sliter med, men det er viktig å si at dette er min personlige reise og min personlige åpenbaring. Så er det sikkert nok av de som har behov for hjelp på sin reise og som helt sikkert har verdi i å nyte en god selvhjelpsbok når det butter litt imot i hverdagen.

Tør du å være deg selv?

Før jeg ble IT leder, var arbeidsoppgavene definerte og bygget på prosesser opprettet lenge før jeg kom seilende inn på avdelingen. Du skal gjøre X og Y - og om du står fast, spør Z.

Når jeg plutselig, og litt tilfeldig, ble IT sjef var ikke X, Y og Z definert. Det var min oppgave å sørge for å nå de mål og strategier som min forgjenger hadde opprettet. Hvordan jeg valgte å gjøre dette var helt fritt og helt opp til meg selv.

Dette var skummelt. Jeg gikk, over natten, fra å vite nøyaktig hva jeg skulle gjøre til å sitte i førersetet selv.

Jeg var faglig dyktig nok for jobben, hadde god erfaring fra organisasjonen og jeg hadde jo fått oppleve og lært av 2 - veldig forskjellige - men begge ekstremt dyktige IT sjefer gjennom min da 9 år lange karriere i Coast Center Base. Rundt meg har jeg også gode ledere som vil mitt beste og som hjelper til når det trengs.

Likevel så krøp det inn over meg. Dette kan jeg jo ikke. Hva i all verden gjør du i denne kontorstolen? Hvordan skal DU lede andre innen IT? Mange baller i luften og hver av disse måtte landes basert på egne vurderinger. Endring.

Ikke bare skal en bekle en stilling og fylle enormt store sko - men IT endrer seg raskt, veldig raskt. Faget er særegent og en blir til slutt nødt til å søke hjelp og støtte for ikke å falle av det digitale lokomotivet.

Noen finner kanskje hjelp i egen organisasjon, andre igjen finner støtte i et konsnlenthus og andre igjen er helt sikkert gode nok til å løse det meste selv. Jeg ønsket å gjøre noe med min egen situasjon og fant til slutt en løsning, som for min del, har vært redningen. Det hørtes kanskje litt dramatisk ut. Det er ingen dramatikk sånn sett rundt en stillingsendring - i hvert fall ikke rundt denne, men endring er tidvis en prosess en må gjennom og en prosess som kan føles ubehagelig.

Ut fra egen usikkerhet og en god dose selvinnsikt, kom fag-nettverket “IT og ledelse, unite!” til live. Det var i utgangspunktet ment å være en gruppe på LinkedIn der jeg kunne samle flere med min tittel for å høste litt erfaringer. En privat digital boltringsplass der verdien ligger i erfaring, rådføring og meningsutveksling.

Boltreplassen vokste. Mange likesinnede takket ja til invitasjonen og ble med. Etter hvert utviklet ideen seg til også å være fysiske møter med spennende tema. Vi har vært innom flere medlemmer og deres bedrifter, fått nye medlemmer og etter hvert også flyttet bort fra LinkedIn og inn på Meetup.com - et mer egnet område å administrere denne gruppen. Jeg har fått laget en gruppe i gruppen som nå aktivt hjelper til med å videreføre dette nettverket og vi har sakte men sikkert fått på plass noe regelmessig.

Hvis du (eller dere) som sitter i IT-ledelsen har lyst til å bli med i dette nettverket, så er det jo bare å melde seg inn. Våre mål er de samme som tidligere og hvis du tidvis synes at IT-ledelse kan være utfordrende eller hvis du ønsker meninger om veien videre for dine eller organisasjonens planer, så er det plass til flere! Ingen krav til medlemskontigent, ingen krav om å dele det en ikke ønsker eller kan, ingen krav om sertifiseringer eller bachelor/master - her er det kun et ønske om at alle skal tjene på å stille opp.

IT Ledelsesforum Vestland

Jeg finner egenutvikling ved å bidra til andres reise. Det er nok derfor jeg sitter der jeg gjør i dag. Jeg finner verdi i å skape arena der en kan vokse. Jeg er relativ raus og derfor blir det både en kaffe og et solid håndtrykk om vi plutselig sees på neste samling i Bergensområdet.

Vel møtt.

Har du noen ganger ønsket en livsstilsendring. Har du kommet litt i ubalanse og trenger en restart, eller i alle fall en liten retningsendring i livet?

Jeg var der i starten av året. En liten gutt hjemme som ikke ønsket å sove om nettene kombinert med en del sykdom blant store og små, en krevende jobb med mye ansvar og livet generelt som trengte sitt. Jeg visste ikke hva jeg trengte. Jeg ønsket jo strengt tatt ikke å endre på noe. Jeg var og er bortskjemt med en fantastisk familie, en god jobb og et liv mange helt sikkert misunner. Likevel var det en ubalanse der. En fysisk og mental ubalanse som gjorde at jeg var sliten, utålmodig, lei, stresset, ikke til stede og pilene generelt pekte feil vei. Jeg var på vei til å bli en far, en ektemann og en kollega som jeg ikke ønsket å være. Livet gikk veldig på autopilot og på grunn av lite energi og overskudd så valgte jeg de letteste utveiene - alltid.

Det var da min kone foreslo å ta mitt lille private «16 ukers helvete» (egentlig bare 12 uker da) sammen med online coaching-firmaet StrongBody, et firma og et løp min kone selv hadde gode erfaringer fra. Kanskje trening og kosthold kombinert med et nytt mindset kunne rette opp i ubalansen? Med «på kjøpet» fikk jeg fikk lovnader om å få prioritere meg selv disse ukene for å se om det kunne hjelpe. Tenk for en gave å gi. 12 uker der jeg kan få prioritere meg selv midt i en hverdag preget av kaos. Utrolig takknemlig for denne gaven og de muligheter en slik egotripp gir.

Jeg var likevel skeptisk i begynnelsen. Jeg følte jeg var aktiv nok egentlig. Maten vi spiser hjemme er også stort sett sunn og god. Og så var det denne styrketreningen som kanskje skremte meg mest. Jeg som tar armhevinger med knærne trygt plantet i bakken. Eller det vil si - jeg tar jo aldri armhevinger, men hvis jeg skulle gjort det, ville det vært på den enklest mulige måten. Klart at et styrke-program fikk frem frykten i meg.

Men ok. Jeg meldte meg på et 12 ukers program og fikk min egen coach! Liv Salomonsen skulle være min Martin Sundby og Anette Skarpaas Ramm når jeg skulle følge i fotsporene til storheter som Staysman, Dennis Vareide, Jørn Hoel og selveste Daidalos - Håvard Lilleheie..

Det er viktig for StrongBody og for mitt løp at jeg er 100% ærlig med min coach (og ikke minst meg selv) før vi starter. Hva er det jeg ønsker? Jeg landet på en livsstilsendring der målet til slutt var en god balanse, både fysisk og mentalt. En lettere hverdag med mer energi og overskudd. Det er ikke lite å be om. Det er ikke små endringer på kun 12 uker.

Jeg skjønte fort at mitt løp ikke handlet om måloppnåelse i cm og kg. Det var å se og føle en endring fra innsiden. En måler jo cm og kg for å se endring, men dialogen mellom meg og min coach gikk mest på min fremgang mot mine mål - og fremgangen kom - fort!

Nå har jeg 1 dag igjen av mitt 12 ukers helvete - eller egentlig 12 ukers paradis. Dette har gått så fint, mål har blitt nådd og jeg er på et sted jeg ikke kunne drømme om når hodet var godt under vann i midten av februar. På reisen har jeg selvsagt hatt opp og nedturer. Jeg har vært syk et par ganger, vært skadet og fått negative resultater på de ukentlige målingene. Der jeg tidligere har konstatert med at «ok, jeg feila - sånn gikk det - igjen - jeg gir opp» så har jeg godtatt at livet skjer. Jeg har trent på å få resultater selv om jeg opplever motgang. Dette har virkelig fått opp øynene mine med at noen dagers motgang ikke trenger å ødelegge løpet. En helg med utskeielser trenger ikke å bety at en har feilet. Det er å nullstille, komme seg tilbake på hesten og fortsette løpet som skaper resultater. Det har faktisk vært en god trening og en viktig del av kurset å se på hvordan hverdagen påvirker løpet en har lagt opp. Nå kan jeg gå ut av de trygge rammene som StrongBody har satt og stå fjellstøtt på egne valg fremover.

Hva jeg kan kvittere ut når jeg i morgen er i mål.

• Økt overskudd, energi og glede

• Økt styrke. Armhevinger på tåspissen med flere repetisjoner enn i millitæret for en mannsalder siden.

• Økt fokus, ro og tilstedeværelse.

• Lavere hvilepuls fra 57 slag i februar til 45 slag i dag (hentet fra Helse-appen i iOS som jeg har brukt samen med min AppleWatch hele veien)

• Nye bedre vaner

• Nytt tankesett

• Gått ned 13% i vekt og 10% i omkrets rundt magen

Ringvirkninger som jeg ikke så for meg for 12 uker siden må være et helt annet tankemønster med tanke på utfordringer og nye prosjekter i hverdagen. 12 uker med mestring og ved å leve rett utenfor comfort-boblen gjør noe med en. En får plutselig troen på at en kan få ting til også på utsiden av 12-ukers prosjektet også! Hva er ikke det verdt - for deg. Verdien av å få en fornyet tro på seg selv.

Jeg unner virkelig alle som spinner litt i hverdagen og som føler at hamsterhjulet går fortere og fortere å ta seg en restart, en livsstilsendring eller en fot/pust i bakken. Jeg skjønner at det er vanskelig å få til. Det er vanskelig å si til familien at nå er ting ikke i balanse uten at noen skal føle seg støtt. Men med en god dialog og ved å være 100% ærlig, så får nok de fleste gaven som jeg fikk - å prioritere meg selv og å sette seg helt først noen uker. Dette er en investering som alle rundt deg vil se resultatene av.

Hvis jeg skal hente frem noe negativt fra min 84 dagers reise, så er det jo at en fort blir lei makrell i tomat hvis en ikke er flink å planlegge måltidene. En blir jo det. Lettost er heller ikke like godt som vanlig ost - så er det konstatert.

Jeg må til slutt bare få strø rundt meg med takknemlighet. Takk til super-coach Liv Salomonsen for mange gode samtaler på veien - du inspirerer og motiverer og gjør hver dag enklere, takk til min kone Cecilie og min familie som virkelig har lagt forholdene til rette 100% og som har heiet meg frem, takk til de som har fått med seg prosjektet for mange positive tilbakemeldinger på ferden og ikke minst - takk til Thomas (meg selv) for at du har klart å gjennomføre og takk for at du har evnet å sette meg selv først. Det har jo ikke vært en dans på roser og solskinnsdager hele veien.

Å ja - til slutt, etter å ha sagt - til slutt - i den forrige paragrafen. En trenger ikke være syk, utbrent, overvektig, halt eller svaksynt for å få verdi ut av et slikt løp. Jeg følte egentlig bare på en ubalanse og så pilene peke feil vei. Sånn sett en enkel korrigering før den nedadgående spiralen var et faktum. Sånn at ikke min historie tolkes som en heltemodig kamp ut av elendigheten - på noen som helst måte. Også viktig å presisere - som et tredje til slutt - at dette er mine resultater fra min reise. Det er langt fra sikkert at du vil oppleve det samme. Kanskje du heller ikke ønsker mine resultater, men har helt andre mål og drømmer. Skap din egen reise og ta eierskap i dine egne mål og resultater. Du vil uansett vokse underveis.

Subscribe now